«Jeg trodde ikke da og tror ikke nå at det var et selvmord. Jeg tror dette var en agent»

Ordene tilhører sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen som blir intervjuet av Bergens Tidende om den fremdeles uoppklarte og myteomspunne saken. Året er 2002. Det er gått 32 år siden en ung kvinne ble funnet død og sterkt brannskadet i Isdalen utenfor Bergen sentrum.

Så lenge etterpå ligger altså lokket tungt på den hemmelige «etterforskningen i etterforskningen» som overvåkingspolitiet gjennomførte – samtidig som det regulære politiet prøvde å finne ut hvem den døde kvinnen var.

Faktisk er det først i 2002 at en av dem som etterforsket saken i 1970 innrømmer at overvåkingspolitiet var inne i saken.

Parykker og kode

Egentlig er det ikke rart at spionjegerne i overvåkingspolitiet blir koblet inn i saken. Da liket blir funnet oppdager politiet med en gang at noen har gjort alt de kan for å fjerne identiteten til kvinnen. Alle merker på klærne er klippet av – alle identifikasjoner på gjenstandene på åstedet er ødelagt.

Når politiet finner de to koffertene til kvinnen tre dager senere, vokser spionteorien seg enda sterkere. For også her er alle identifikasjonsmerker omhyggelig fjernet. Koffertene er i tillegg fulle av utstyr som kvinnen kunne bruke til å endre utseendet sitt. Parykker, briller uten styrke og kosmetikk.

En skriveblokk med en kode, som senere viser seg å være den omfattende reiseruten hennes, vekker også mistanke.

Snart blir det klart at kvinnen har operert med minst åtte ulike identiteter og navn – og samtlige er falske. Hun har reist over hele Europa i månedsvis – med datidens dyre flybilletter – og alltid bodd på hotell.

Et annet moment som vekker spionmistanke er at politiet ikke får et eneste positivt svar på etterlysningene de sender til Interpol og politi i en lang rekke land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten.

Tror ikke på selvmord

Det er to av de mest erfarne etterforskerne i overvåkingspolitiet som blir sendt til Bergen i 1970. Ørnulf Tofte, som senere skulle bli Arne Treholts banemann, og hans kollega Bjørn Langbakke. POT-folkene fra Oslo starter sin etterforskning i Bergen en drøy uke etter at liket ble funnet.

Som vanlig er denne etterforskningen skjult bak et teppe av hemmelighold. På direkte spørsmål nekter bergenspolitiet på at den foregår. Og det fortsetter de med lenge.

– Overvåkingspolitiet blandet seg aldri inn. Verken i 1970 eller 1991, sier tidligere kriminalsjef Oskar Hordnes til Bergens Tidende i 1991.

Først i 2002 innrømmer en av etterforskerne at overvåkingspolitiet faktisk hadde vært involvert nesten fra starten.

(Saken fortsetter under videoen)

– Jeg var ikke et sekund i tvil om at overvåkingspolitiet var inne i saken, sier Knut Haavik.

I 1970 er den senere Se og Hør-sjefen krimreporter i VG, der han dekker Isdalssaken. Haavik står bak flere av avisoppslagene med teorien om at Isdalskvinnen var spion.

– Jeg trodde ikke den gangen og tror ikke i dag at det var et selvmord. Jeg tror at dette var en agent, sier han.

Mystisk lydbånd

Haavik forteller at han gjør en viktig oppdagelse da han får tilgang på politiets dokumenter i Isdalssaken på 1970-tallet. Han skal skrive en artikkel om saken i «Nordisk kriminalkrønike».

– Det gjør jeg på oppdrag fra den daværende politimesteren i Oslo, Johan Gjerde. Derfor får jeg dokumentene. Blant dem ligger det en konvolutt med en lydbåndkassett inni. Og utenpå denne konvolutten står det skrevet: «Denne konvolutten må ikke åpnes uten tillatelse fra overvåkningssjefen», forteller han.

Haavik sier han aldri åpner konvolutten.

– Jeg har gjort mye gærent opp gjennom årene som kriminalreporter. Men jeg er ikke så sprø at jeg åpner den konvolutten. Jeg skulle gjerne visst hva som var på det lydbåndet. Og det rare er at jeg snakker med gutta fra Kripos etterpå. De har aldri hørt om noen sånn konvolutt. Det finnes ikke i deres papirer, sier han.

– Altfor mye hemmelighold

Kanskje er hemmelighetskremmeriet rundt hysj-politiets rolle med på å fyre opp under spionspekulasjonene som fremdeles omgir Isdalssaken. Den nå 94 år gamle Ørnulf Tofte mener i alle fall at overvåkingspolitiet burde vært mer åpne.

– Når man ser på det nå i etterkant var det altfor mye hemmelighold. Slik var forholdene den gangen. Vi var veldig engstelige for å gå ut i media i spionasjesaker og alt som var under etterforskning. Du kan si det hang igjen fra krigens dager. Det hemmet sikkert arbeidet.

Det var ikke fordi det var noe mer mystisk med saken?

– Det var ikke det som var grunnen.

I praksis blir nesten all etterforskning i Isdalssaken avsluttet ved juletider i 1970 – etter tre ukers intenst arbeid. «Dødsårsaken synes å være selvdrap», skriver politiet i en pressemelding. Samtidig avviser de alle teorier om at den døde kvinnen var spion.

Sjekksvindler?

Nesten seks år etter likfunnet, lanserer politimesteren i Bergen, Asbjørn Bryhn en helt ny teori.

I 1972 arresterer politiet fire utlendinger i Bergen og Oslo – en mann fra Spania, en mann fra Peru og to kvinner fra henholdsvis Brasil og India. De har hevet falske sjekker for store summer i flere banker i Bergen. Til sammen har de svindlet til seg 93000 kroner – en enorm sum i 1972.

Bergenspolitiet tenker umiddelbart på Isdalssaken da de pågriper to av utlendingene den 6. januar 1972. Hovedgrunnen er at disse to også har operert med falske pass og identiteter, på samme måte som Isdalskvinnen.

Alle fire blir vist bilder av Isdalskvinnen, og av enkelte av gjenstandene som har tilhørt henne. Men alle nekter for at de har truffet henne eller vet hvem hun var.

Da Asbjørn Bryhn blir intervjuet av Bergens Tidende i 1976, sier han at han er personlig overbevist om at Isdalskvinnen tilhørte en slik forbryterliga.

– Det er sannsynlig at kvinnen i Isdalen forsøkte å fjerne papirer og annet som kunne identifisere henne. Deretter døde hun i bålet, sier Bryhn. Samtidig benekter han nok en gang at hun kunne ha vært spion.

– Til det var adferdsmønsteret hennes for enkelt, sier han.

Det er ikke kjent om Asbjørn Bryhns betraktninger førte til noen videre etterforskning i saken. Kriminalsjef Oskar Hordnes, som ledet etterforskningen av både Isdalssaken og sjekksvindelligaen, understreket at det aldri ble funnet noen sammenheng mellom de to sakene.

Mossad-agenter

Men selv om politiet avviser spionmistankene mot Isdalskvinnen, kan de ikke ha lagt teorien helt bort. For tre år etter likfunnet i Isdalen, utfører den israelske etterretningstjenesten Mossad et brutalt attentat i Norge.

På Lillehammer blir den marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi skutt og drept i en stor operasjon. Israelerne tror de dreper en terrorist, men de skyter feil mann. Politiet klarer å arrestere flere av Mossad-agentene, og fire av dem blir fengslet i Oslo.

I 1974 gjennomfører politiet avhør med alle fire agentene. De blir gjort kjent med Isdalssaken, og får de fotografier av den døde kvinnen. Politiet leser også opp de falske navnene som Isdalskvinnen har brukt.

«Samtlige erklærte at hverken bildene eller navnene var kjent for dem», står det i avhørsprotokollen.